Kilometer på kilometer traskes i 3-4000 meters høyde i inkaenes fotspor. Hjertet og hjernen jobber febrilsk med å henge etter kroppen. De tre utsendte fra universitetsbyen Trondheim viser raskt sine evner. De andre i gruppa, som totalt består av 4 nordmenn og 5 engelskmenn, skjønner raskt at dette er staute, norske karer.
Dag 1 av 4 totalt er bare oppvarming. Vi trasker litt, smører oss inn i solkrem og myggrepelant og ankommer camp'n på rundt 3100 moh. Barneskirenn!
Dag 2 blir tøffere: Forserer omtrent 1450 høydemeter, hvor toppunktet er på 4215 moh. Hedmarkens stolthet, en kjernekar av en engelskmann og trønderen hiver seg opp "Dead Womans Pass" på halvparten av forventet tid, og bare noen minutter senere dukker fotografen vår opp! Lovende takter. Så går det nedover igjen og opp før neste teltovernatting kommer.
Denne natta glemmer hedmarkingen aldri da kroppen totalt nekter å samarbeide. Aldri tidligere har hans apetitt vært så dårlig...og magen så tom!!
Dag 3 er lettere men tøff nok får enkelte som sliter med å ta opp den energien som trengs. Dagen avsluttes med en deilig dusj og siste briefing før 4.dag og selveste Machu Picchu (MP) besøk.
Vi vekkes 03.40 siste dag. Porterne som sleper rundt på baggasjen vår, har stelt i stand frukost og vi er klare for inkaenes forgjette by. 05.30 åpnes første port inn mot MP, tåka ligger tett. Forventingene økes... Tempoet innover økes og pulsen slår enda hurtigere. Vi når Sun-gate rundt halv sju (første mulighet til å se MP fra inkastien og ett hellig sted for inkaene). Tåka ligger fortsett tett, rene Holmenkollrennet. Vi går videre!
Vi når reisens høydepunkt når klokken nærmer seg 8, ett fantastisk skue når tåken letter idet vi ankommer. Himmelsk! Det knipses, guides og beundres ett par timer.
Klokken nærmer seg ti og gruppa har fått tak i en billett til fjellet som sees på postkortmotivene fra Machu Picchu, nemlig WaynaPicchu. Å stige opp dette fjellet er begrenset til 400 hver dag. Det står mellom 2 mann og sprinte opp denne toppen. En må gi seg grunnet tidsproblem, og da er trønderen den eneste gjenstående med energi nok til å prøve. På 25 minutter flyr han opp med fotografens stolthet, fotoapparatet. (Forventet tid opp; 45-60 min).
Mens resten av gjengen reiser ned fra inkaenes hellige fjell, knipser han bilder på toppen og sprinter ned igjen! Han tar bussen ned og møter resten.
Enighet: Fantastisk! High fives strøs omkring! Drikke inntas. Ser jeg en tåre?
Vi reiser tilbake til Cuzco.
Mat og drikke inntas, vi blogger med ett glass vin. Det blir flere... Cuzco town, here we come!
Hasta la vista!
Tres Amigos
Øyvind!
Trøndermagen virker til å være den eneste som fungerer her blant den sør- og mellom-amerikanske landene. Ingen problemer for øyeblikket, og de andre to er også på bedringens vei!
Vegard!
Tyjnn luft ått dæ?